Om bevisst og ubevisst synd

Er det lettere å bedømme andres bevisste synder, enn våre egne? Jeg synes det. Lever noen i hor eller utroskap, kommer det kjapt i kategorien "bevisst synd". Her forleden, skulle jeg sende et brev. Jeg ville få det av gårde fortest mulig, og klistra på et frimerke som hadde vært brukt før, uten å bli stemplet. Etter diverse undersøkelser og mailer til posten.no, har jeg fått klar beskjed - et brukt frimerke kan ikke brukes igjen, enten det er stemplet eller ikke.

I det jeg skulle løpe ut døra, av gårde for å poste brevet, fikk jeg en tanke opp i toppetasjen: Du vet at du er i ferd med å gjøre noe galt her. Hvorfor gjør du det da? Hvem er du til å se bjelken i de andres øyne, når dine egne øyne er fulle av fliser?

Ja - ofte tenker vi nettopp slik - mine synder er bare fliser i forhold til andres.

Det endte med at jeg måtte snu og rive av frimerke, grabbe med meg 7 kroner - og kjøpe nytt frimerke. Gjorde jeg rett da? Ja - jeg gjorde jo det. En flis forsvant kanskje der.

Men hvor går grensen. Jeg fortalte ei noe jeg ikke skulle fortalt, som gav henne et negativt inntrykk av temaet vi snakket om. Det var ikke mennesker vi snakket om, men et slags arbeid eller prosjekt om du vil. Før jeg slapp ut hemmeligheten, stoppet jeg opp og sa: Nei, dette må jeg visst ikke si. Ikke fordi det var en hemmelighet som var meg betrodd, med løfte om ikke å si det til noen. Det var bare en anelse at dette kanskje ikke hadde godt av å komme ut. Derpå ble jeg besvart - at - jo bare si det.. Så sa jeg det - etter å ha fått løfte om at dette ikke måtte videre.
Nok en flis... som ikke kom ut, men gnagde seg litt ekstra ned i hornhinnen.

Ja - vi har en syndig natur og kan intet gjøre, vil noen si.

Men er det slik? Kan vi virkelig ikke unngå å gjøre synd bevisst? Dersom det er slik at vi ikke kan unngå å synde bevisst, kan vi da dømme mennesker som lever i homofilt samliv, eller skilte som gifter seg, eller notoriske løgnere, eller tyver, eller mordere, eller mishandlere?

Hvor går grensen for hva vi kan akseptere, bare fordi vi selv synder bevisst?
Hva kan vi akseptere for vår egen del - og hva kan vi akseptere hos andre?