Min kam

Jeg skal skrive en bok som heter min kam. Jeg er litt yngre enn knausgård og derfor blir det ikke så mange bøker av det, regner jeg med. Her er første episode.

Jeg har aldri lest Min Kamp, Mein Kampf eller andre slike bøker. Ikke vet jeg om jeg kommer til å gjøre det heller. Etter å ha lest begynnelsen av Min Kamp I, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg har så veldig lyst. Det skrives side opp og side ned om hvorfor man ikke lar døde mennesker og knuste kropper ligge strødd rundt forbi. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har en tendens til å være skeptisk til bøker og filmer som blir veldig populære. Så hvorfor i alle dager jeg skriver dette her, er helt uforståelig. Eller jo - jeg vet det. For dette kommer aldri til å bli særlig populært og da trenger jeg ikke å være prinsipielt skeptisk.

Jeg interesserer meg ikke så veldig for andres blogger, men skriver gjerne litt på bloggen min selv. Det er fornøyelig å se at folk leser det jeg skriver. Men selv, synes jeg ikke det er så veldig interessant. Uansett, får jeg vel si. Her er begynnelsen på mitt store livsverk - eller kanskje det vi kan beskrive som selve livet? Jeg stusset litt over begynnelsen på Knausgårds Min Kamp 1. Hva er så fascinerende ved å gruble over hvordan lik i ulike situasjoner kan malplasseres og behandles på forskjellige måter. Jeg er sykepleier og har sett blod, men jeg liker heller ikke å se blodet klint utover asfalten, spesielt ikke når den blødende kilden ligger spredt over et lite område. Men skal vi spinne videre på tankene til Karl Ove, kan vi jo se for oss hvordan en avdød gammel mann ville sett ut i et monter på en skole. Ja, det var kanskje ikke nytenkning. Jeg tror faktisk at vi kan finne det noen steder. Kanskje det var noe å tenke på når jeg dør? Men jeg vet ikke hvem jeg skal henvende meg for å få denne siste viljen virkelig. Vel - egentlig liker jeg ikke å skrive så mye om blod og død og sånn, så nå håper jeg at dere er fornøyde - dere som leser dette.

(forts.følger)

...ferdig i Frankrike

...og er fornøyd med det. Jeg hadde en ålreit tid i Frankrike, men gleder meg veldig til fortsettelsen. Siden jeg ikke skal være i Frankrike lenger, passer det dårlig å ha blogg som heter anettesfrankrike. Jeg gjør som i fjor, da jeg flyttet fra anettesfjellhaug.blogspot.com og flytter til

ghanas.blogspot.com

...så ser vi hvor lenge jeg holder på der, hehe...

Ønsker alle en riktig fin sommer. Jeg drar til Bergen i morra og videre til Sygna på mandag.

Anette

Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par
fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

En natt hadde Anette en drøm. Hun drømte at hun spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hennes til syne. For hvert bilde hun så, oppdaget hun at det bare var ett par fotspor i sanden. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så hun tilbake på fotsporene i sanden. Hun la merke til at livet hadde vært godt og gledelig. Det var mye glede! Men hun så også at livet mange ganger var både vanskelig og smertefullt.

Da sa Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. Det er mine fotspor du ser. Jeg bar deg hele tiden!

Jeg skal bære deg videre!

Fotsporene bak meg var alt for store til å passe mine egne føtter! Herrenhar bært meg gjennom gleder og sorger - og han bærer meg enda. Ja - bare legg merke til det - så ser du. Fotsporene etter meg, er for store til at mine føtter kunne laget dem.

Litt fra nettet..

AGDER KRETS

Misjonshuset i Kristiansand:
Søndag 17.08 kl. 11.00: Misjonærinnvielse.
Anette Nordhelle innvies til tjeneste. Tale av Hovedstyrets formann
Vegard Svensen. Sang av kjos Sangbrødre.





Jeg vokste opp i Kristiansand og har bodd ca 7 år i Bergen, hvor jeg ble
sykepleier og faglærer. Jeg har mitt åndelige hjem både i Vågsbygd Bedehus
og Godt Håp (Bergen). 2007/08 har jeg studert på Fjellhaug - Årsstudium
i «Bibel og Misjon». Anbefales! Utreise august 2008: Frankrike og
2009: Vest-Afrika. Misjonærinnvielse

En liten morsom historie uten noen form for baktanke...

En liten gutt ønsket seg virkelig 1000 kroner, og ba til Gud i ukevis, uten at noe skjedde.



Til slutt valgte han å skrive et brev til Gud for å be om 1000 kroner. Postvesenet mottok brevet, som var adressert til "Gud, Oslo", og besluttet å videresende det til statsminister Jens Stoltenberg.



Statsministeren moret seg virkelig over brevet, og videresendte det til Kristin Halvorsen med beskjed om å sende gutten penger.



Kristin Halvorsen synes 1000 kroner var i meste laget for en liten gutt, så hun sendte 100 kroner.



Den lille gutten jublet da han fikk pengene, og han satte seg ned og skrev et takkebrev til Gud: "Kjære Gud, tusen takk for pengene du sendte meg. Jeg har forresten merket meg at du sendte det via regjeringen, og de drittsekkene trakk 90 prosent i skatt!"

Lettere skyet oppholdsvær, med fare for spredte byger...

Heisan - nå er høsten her. Til søndag er det misjonærinnvielse og den 28.august flyr jeg til Frankrike. Spennende tider, med andre ord. Ingen er så opptatt av været som vi nordmenn. Her skal det følges med på værmelding i alle kanaler og

Ja vel - så var vi her igjen da!

Jeg fikk litt klage på at det var så lenge mellom hver gang jeg oppdaterte bloggen min. Så dette kunne jeg jo ikke ha på meg - at jeg er treg. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har bare vært så opptatt som bare den. Høydepunktet fra denne delen av sommeren, er vel uten tvil UL. Tenk jeg - gamle kjerring på 34 ½ år - på UL. Men der så jeg at det faktisk var flere på 34+, så da fant jeg ut at det var greit. Det å møte igjen mine kjære venner fra Fjellhaug, var ubeskrivelig. Jeg synes det er fantastisk og ja - faktisk stas å ha så flotte venner.



Nå de siste ukene, har jeg hatt deltidsjobb ved Loland Behandlingssenter. Det er en behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Der trives jeg godt med flotte medarbeidere og pasienter.

Og der ja ... det hvite huset i midten på bildet ... i underetasjen ... der - under verandaen - bak den røde garasjen - ja - har jeg hybel. Så når jeg skal på tidligvakt, overnatter jeg gjerne der.

Ellers trives jeg godt med å sove hjemme hos mor og far. De bor i Søgne.



I denne blokka bor de. Jeg får bruke gjesterommet når jeg er hjemme og det er veldig fint.

I helgen var jeg på UL - de to siste dagene. Det var utrolig jilt å få treffe mine kjære venner igjen. Ulempen med det, er at det svir litt ekstra i hjertet hver gang vi skilles igjen. Men da vet jeg - at uansett hva som skjer og hvor vi drar, så er vi gode venner med gode minner. Her er noen bilder fra de dagene:



Kveldsmøte... det var så å si helt fullt...


Marianne har bønnekortet mitt, så hvis hun ber går det nok bra...


Solveig etterligner Skrik og ser mye bedre ut en maleriet...


Marianne og jeg kjørte radiobil


Johanne


Her har vi Gjertrud i full gang med å tjulese bøker på Bok og Media-standen...


Kristin måtte av gårde til flyplassen lørdagsmorgenen...
Fikk den æren av å kjøre henne og kusina.


...ja riktig ja - ingen ringere enn Anne Torunn


Else, Sonja og Ann-Helen

Vel flere bilder kan dere få etterhvert....